Det finns en del kristna som menar att de som inte tror på gud kommer att få brinna i helvetet i evig tid, en del av dem är till och med kompisar med människor som inte tror. Hur tänker dessa kristna människor när de inte försöker övertala sina vänner till att tro? De vet ju att dessa ogudfruktiga kommer att få brinna och pålgas i EVIG TID! Om de gillar dem borde de väl ägna sig åt att övertyga dem? Men varför gör de inte det? Bryr de sig helt enkelt inte? Eller är de bara onda?
onsdag, februari 18, 2009
Prenumerera på:
Kommentarer till inlägget (Atom)
6 kommentarer:
Hoppas du får svar från någon som står för de här åsikterna. Jag gör det inte. Jag är bara en allmänt ond kristen, sån där som är ett hinder för samhällets utveckling ;-)
Det er vel ikke sånn at de ikke forsøker omvende mennesker rundt seg? Misjonering skjer i stor utstrekning lokalt og globalt, men i langt mer indirekte former enn før. Men det viktigste tror jeg er at det også innen konservative kristne miljøer har skjedd en dreining bort fra ideen om en streng straffende Gud og om et pinefullt helvete. Det er det gode, og kjærlighetsretorikken som råder nå for tiden. Og hallo, mine kristne venner er da ikke onde selv om de ikke forsøker "frelse" meg hver dag (det hadde jo vært uutholdelig, og da kunne vi heller ikke forblitt venner). De velsigner meg og ber for meg og det synes jeg er en fin ting, så lenge de respekterer at jeg ikke tror det samme som dem og at jeg i mange tilfeller har andre synspunkter og holdninger enn dem. Anbefaler forøvrig Curtis Mayfield låt "Don't Worry, If Theres A Hell Below We're All Going To Go"....
Jeg tenker.... hvordan hadde det vært om jeg som en kristen hadde daglig oppsøkt, ringt til, sendt info/bibelvers osv til mine ikke-kristne venner, for å overtale dem til til å tro? For å skremme dem om helvetes-tanken? Sjekk upopulær! Og som en annen har sagt: det er ikke slik vennskap fungerer! Men så tenker jeg videre.... Hva hvis jeg viser gjennom min væremåte hva troen betyr for meg, hva det har gjort i mitt liv, hva Jesus betyr for meg, hva Jesus gjorde, hva slags egenskaper han hadde/har, hva han gjorde for oss på korset for at DEN SOM VIL,DEN SOM TROR. Tenk hvis jeg kunne være med å vise at dette gjorde han faktisk for meg og deg! I mitt hode er det egentlig enkelt, samtidig som jeg også strever litt med helvetes-tanken. Det jeg uansett er sikker på er at en forkynnelse og trussel om helvete hadde ikke fungert på meg, da tror jeg faktisk jeg hadde valgt å takke høflig nei! Men som min kjæreste, som ikke deler mitt livssyn, sier: når jeg ser hva troen betyr for deg, hvor viktig det er for deg, hva det gjør med deg, vil jeg jo egentlig oppleve det samme. Tror det kun er det som er ekte, det som er ærlig som fungerer, og i.f.t mine ikke-kristne-venner; så er det viktig for meg at de vet godt hva jeg står for! Hvem jeg er, og at de respekterer meg for det, på SAMME MÅTE som jeg respekterer dem!! De har valgt å takke nei til det lille barnet i krybben, til mannen som gjorde tegn og under i Gallilea, og de har valgt å ikke tro at han døde på korset for at menneskene skulle ha mulighet til kontakt med Gud.... Om jeg synes det er trist? Selvfølgelig! Tror bare det funker så dårlig med sykelig overtalelese, tror det handler mer om å se, å oppleve....
Men då försöker du alltså få dem att tro? Fast på ett sätt som du tror fungerar bättre? Men om det är någon du verkligen älskar då borde du väl lägga en del energi på det? Eller är det kört med din käresta? Du tror inte att han kommer att omvändas? Och inte att du kan få honom att göra det?
Ja, jeg ønsker jo at de skal tro!Men jeg tror faktisk ikke at det fungerer med massiv overbevisning. Mennesket i dag er mye mer fritt enn tidligere, vi endrer oss sjeldent ut fra ekstrem overbevisning, men ut fra erkjennelse av et behov. Jeg elsker vennene mine og min kjæreste!Jeg har selvfølgelig en tro på bønn!! (og det kan jo være så intensivt man bare vil...)Omvendelse, drevet av frykt, er som å spørre en som er i ferd med å drukne om han kunne tenke seg en livbøye!?! Og jeg tror kanskje mennesker som står ansikt til ansikt med liv/død,er i en slik situasjon. Mens de fleste andre bruker mye tid på slike eksistensielle spørsmål, og jeg vet sikkert med meg selv, at hvis noen presser meg, tvinger meg, gjør jeg bare det stikk motsatte. Det er lov å bruke hodet:-)
Det er verken kjørt for venner, kjæreste eller andre....
Det låter ju lovande!
Skicka en kommentar